Kjerstin løper løpsk

Viggo er klar!

Aleksander er klar (og blid som den sola han er)!

Hege (til venstre) er klar!

Kjersti (midt på bildet) er klar!

Viktoria er klar!

Og jeg er klar!

LET THE GAMES BEGIN!

For man har selvfølgelig trent! Man har bare ikke blogget. Så her kommer en liten oppsummering:

Torsdag 04.08.11:
Pga at HBK skulle spille hjemmekamp på kvelden, ble det litt juksing denne dagen. Fellestrening måtte droppes, så man gjennomførte egentrening på rundt-og-rundt-banen litt tidligere på ettermiddagen isteden. Løp noen intervaller, passe fort og passe mange, og en runde i skogen til slutt. Så syklet man frem og tilbake til kamp, og fikk litt trening ut av det også.

Lørdag 06.08.11:
Eggemoen er, som alltid, en fin plass. Løp ca 3,2 km, var ikke helt motivert for 5 km denne dagen. Men ble da en bra treningsrunde likevel, og så lenge jeg var skikkelig sliten, får det være bra.
Syns nå jeg, da!

Mandag 08.08.11:
Fellestrening på stadion. Den ble litt mindre effektiv pga journalist fra Ringblad som skulle oppdateres om utvikling, mål og mening, og ta noen skikkelig flotte bilder. Vi var bare to fra laget, Kjersti og jeg, men vi tok oss ut så godt vi kunne (på bildene altså), så journalistmannen virket ganske fornøyd, han. Så løp vi 3-5-7 (de andre avsluttet med en 3-er til, jeg tok strekken isteden).

Tirsdag 09.08.11:
Hege har fått utdelt 2. etappe, og vi to tok i dag turen ut i Holebygda for å ta den nærmere i ettersyn. Ikke visste vi hvor vekslinga mellom 1. og 2. etappe var, ikke visste vi hvor løypa gikk, og ikke visste vi hvor etappen var ferdig. Liten melding til arrangører: Det hadde IKKE skadet å merke vekslingene, sånn som det er nå ble det litt på måfå hvor vi startet og stoppet. Løypa var merket forholdsvis greit, men ingenting viste hvor man skal veksle. Men vi fikk da en grei gjennomkjøring, om ikke annet.

Nå er det en fellestrening igjen før det braker løs, og da blir det vel en svært rolig økt. Må spare beina til Den Store Styrkeprøven, må vite! Jeg har ikke løpt igjennom min egen etappe, men vet hvor den går, og til og med hvor vekslingene er, så det får stå sin prøve. Jeg skal løpe 4. etappe (i tilfelle jeg ikke har nevnt det før?), med start ved Kirkeskolen og veksling midt på Søndre torv, kan liksom ikke ta feil der.

I dag kjente jeg at jeg faktisk gleder meg litt oppi all gruinga, det er vel et bra tegn!

Ta en titt på dette:

Jeg vet ikke om det er så lett å se, men det er altså et rødt, hovent område som strekker seg over 13,5 cm fra kneet og mot knehasen, og hva er årsaken? Jo, den hersens stadionflua igjen!!!

Er det mulig, sier jeg bare. Hele kneet føles stivt, det er varmt og det klør … Stakkars meg!

Sånn, det var godt å få det ut. Men jeg lurer jammen på hva slags ¤%&£$* flue det er, som setter sånne spor etter seg. (Selve bittet kan for øvrig ses rett ovenfor 4-centimetersstreken).

Sånn ellers var det en grei fellestrening på mandag (det var visst i går, ja), vi gikk gjennom hele programmet med oppvarming, litt teknikk, tøying, kortdistanse med rykk, og så ble vi til slutt sendt ut på pyramideintervaller som denne gangen besto av 3-5-7-5-3. Blir litt demoralisert når jeg selv syns jeg løper i grei hastighet, og det raser folk forbi i ett sett, enkelte tar deg igjen så mange ganger at du begynner å lure på om du ved et mistak har stoppet helt opp, mens pusten definitivt forteller noe annet … Men er man traktor, så er man traktor! Alle kan ikke være Formel 1-biler heller, vet jeg.

I skrivende stund har kalenderen skiftet til onsdag 03.08.11, dvs. at det er 10 dager igjen til RM …

Tragedien sist fredag har satt preg på uka som har vært. Det har blitt mange timer foran PC og TV, med triste nyheter og grufulle bilder. Jeg har lest blogginnlegg fra pårørende og overlevende, sett videoer og lest side på side med artikler. Det er så utrolig – uvirkelig. Mitt lille land …

Men for oss som ikke er direkte berørt, har livet begynt å gå videre. En må liksom det, inn i hverdagen igjen, det gamle, vante …

På mandag ble det ingen fellestrening, på grunn av at det var så mange arrangementer rundt omkring, med rosetog og minnestunder. Det ble allikevel en halvslapp treningsøkt på Eggemoen, hvor Kjersti, Arild (min “særboer”) og jeg sto for oppmøtet. Greit å komme seg ut litt, greit å få leet litt på seg etter en passiv helg.

I dag var det atter fellestrening på stadion. Det var uvanlig varmt (ikke vært mye sommervarme å skryte av i år), og vi prøvde oss på noen protester da Viggo forkynte at i dag skulle det løpes 5000 meter! Noen av oss i gruppe 2 (den mer utrente gruppa) fikk prutet det ned til 3000 meter, og det var nok i dag, føler jeg. Men det ble egentlig en helt grei 3000 meter, man finner en rytme og bare blir der, da går det nesten av seg selv. Og jeg hadde nok klart å tvinge meg avgårde i 2000 meter til om jeg hadde vært helt nødt – men det var jeg ikke.

Og nå er det bare fire fellestreninger igjen, så er det ramme alvor …!

https://www.youtube.com/watch?v=0_9BTHcpssM&feature=player_embedded

Tida går fort nå, fram til Den Store Dagen … Skal bli litt godt å få det unnagjort, egentlig. Men jeg har altså ikke tenkt å slutte å trene selv om målet da er nådd! Jeg er jo medlem på Move (og har vært det siden før de startet opp, faktisk), så det gjelder å holde kroppen igang og ikke falle tilbake til gamle (sofa-)synder.

På torsdag ble vi sendt ut på langintervall, over gressplenen utenfor friidrettsbanen, opp på jordvollen med spenstkliv, over vollen og ned på andre sida, så opp langs langsida igjen, der vi skulle ta spensthopp opp trappene på den gamle tribunen. Det ble litt dårlig med det siste for undertegnendes vedkommende, da det ikke fantes fnugg av spenst igjen i bena etter den runden der! Dette gjentok vi fire ganger, da var jeg temmelig kjørt, takk.

I dag har jeg nytt godt av å ha ferie -

Å nei da! Selv om det ikke har blitt noen fellestrening, ble det trening i privat regi. Halvannen time med oppover-bortover-nedover, med blanding av asfalt og stier. Var ingen grunn til å utsette treningen når en ser på værvarselet for helgen, det blir neppe fristende med noen løpetur hvis det blir så ille som de sier … God helg!

Av en eller annen grunn var det ingen som tenkte på myggen, da Eirik foreslo at vi skulle løpe i skogen i dag. Men det skal jeg si vi gjorde etter hvert – og det ettertrykkelig! Det yrte, svermet, surret, svirret og stakk over alt, så vi gjorde unna i full fart det som Eirik mente var den raskeste treningen noensinne. Men vi gjennomførte da en fresk 4 × 4 (i skrivende stund slo jeg akkurat ihjel en mygg som plutselig satt i panna mi – BLE DE MED MEG HJEM?!), fresk fordi vi aldri fikk ned pulsen i “pausene”, da hoppet vi jo rundt og slo etter myggen.

La det være sagt, en gang for alle – jeg liker ikke mygg!

På mandag slapp vi ikke unna regnværet! Det regnet fra begynnelse til slutt, men heldigvis ikke plaskregn, så vi slapp å bli dyvåte. Men det var langt ifra varmt … Vi løp “pyramide” på stadion, 3 minutter, 4 minutter, 6 minutter, 4 minutter og så 3 minutter igjen. Det gikk rimelig greit, sånt vær er jo egentlig greit å løpe i da.

Men det verste regnværet jeg har løpt i noensinne, det var under Manpowerstafetten i Holmenkollen for noen år tilbake. Jeg kommer nok aldri til å glemme den stafetten! Mens vi sto og ventet på start begynte det å komme noen temmelig truende skyer innover Kollen, og plutselig ble det mørkt, gitt. Veldig mørkt! Så braket det løs, det lynte og tordnet, og regnet plasket ned i strie strømmer. Og slik fortsatte det. Starten gikk, folk løp, det buldret og brakte og regnet høljet ned med uforminsket styrke. Ei av de som løp på laget mitt var panisk redd for tordenvær, så da det ble hennes tur satte hun i et hyl – og la i vei i fullt firsprang med regn og tårer silende nedover kinnene. Panikk til tross, det skulle jo løpes! Vekslingsfeltet var opprinnelig en gressplen, men etter hvert ble det bare gjørme, og folk skled og datt og lå etter hvert strødd i gjørma. Vi som ikke falt (jeg klarte å holde meg på bena, så vidt) slapp ikke unna gjørmesølet, for søla skvatt til alle kanter når vi løp, og det var ikke en eneste løper som ikke var aldeles nedsølt av gjørme da løpet var slutt. Utenfor den ene bygningen var det en takrenne som satt litt oppå veggen, der ble det kø av folk som skulle dusje av seg gjørma. Litt av et syn!

Alt vi hadde var vått, også klærne vi hadde i sekkene våre som vi skulle ha på oss når vi skulle ut og spise etter løpet. Aller våtest var buksa mi, husker jeg. Jeg stilte i overtrekksbukse på Big Horn på Aker Brygge, men der skal jeg si det var service! Nærmest på fleip spurte jeg om de hadde muligheter for å tørke klær der, og jada – det kunne de! Så buksa ble overlevert til den meget serviceinnstilte serveringsdamen som forsvant ut i kulissene med den, og litt senere kom hun tilbake med knusktørr bukse til meg, og kvelden var reddet.

Virkelig en minneverdig dag!